Alt dette livet

Vinteren er et tørt, lettsaltet knekkebrød som smuldres opp og spres utover av vindens iskalde vilje og dekker veiene med et tynt lag av salt og støv, og solen er fremdeles lat og sover fremdeles lenge og legger seg fremdeles tidlig og menneskene er lengtende og stive og støle og såre på leppene og harske i halsen og tørre på hendene og de speider etter en ny vår, en ny tid, en ny sol som stiger og stiger og stiger og lar sine duvende stråler gjennombore muskler og tanker og bønner og følelser med varme og lys og håp. Og så skjer det noe. Først umerkelig. Solen nøler litt i nedstigningen og ivrer litt med oppstigningen, ikke mye, ikke følbart, ikke forbløffende, bare naturlig, fordekt, forsiktig, og dagslyset klamrer seg fast i vinduskarmen som en forsinket stråle av sølv, helt øverst i vinduet, ser du? det glitrer litt, ikke mye, bare fortryllende svakt, lik en engels pust på iskalde flater, men det skjer, min venn, det er virkelig og sant og ubestridelig, og dagen vokser og natten avtar, og fuglene finner livsgnisten og høysangen og veien hjem og katten krøller seg sammen i solkroken av trappen på sørsiden av huset og maler sine drømmende vårbilder i en velgjørende døs, og jeg, jeg tenker på klesvasken som snart, snart kan henges på snoren igjen og danse seg tørr og varm i svale vinder og alt dette livet som Herren vil gi, og jeg fylles av en takkesang og omsluttes av lyden fra barn som løper og ler og frø som spirer og gror og regnet? snart faller regnet som har melodi.