«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to. «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...
Vi kikket opp mot himmelen, vi tre, to små og en bestemor, ja, og hunden, selvsagt, og vi så vinden! å! for et syn, så ubunden, så glad, den danset med greiner og skyer og flagg og løvblad, og vi smilte, for vi så galskapen. Vinden var hissig og vill i steget, frigjort av høsten som lekte og lo: Løsne dem, vind, riv dem løs, hoho! La dem stige, synke, leve, oppover, nedover, ja, sveve! Det var som om Gud selv talte til oss arme små her på jorden: La meg føre dere frem, like hjem, ut av denne jordlige vrimmelen og inn i freden, der stormen stilner og hjertet finner den saligste ro, men først skal du stige, synke, leve, og likevel vite, midt i dette strevet; at dansen er god, ja, du skal smile, for du er forløst, evig varer Guds hvile! Vi kikket opp mot himmelen, vi tre, ja, og hunden, selvsagt, som alltid er med, mens vi vandret på vår daglige vei, og vi så Gud fare fram på vindens vinger og vi sang og vi lekte og ...