Pappas papirfly

Mine ord kastes bakover i tid.

Dine kastes fremover.

Som papirfly.

Men også som spyd.

De kan sveve oppover, høyt og lenge,

og de kan suse lavt, kort, og stupe,

det kommer an på teknikken til spydkasteren,

ikke styrken, slik mange tror.

En slank, senete, spenstig og rask fyr eller fyrinne,

kan få spydet til å henge i luften i all evighet.

Det vet du alt om. Spydkasttreneren.

Jeg går over pløyd mark og holder minnet i hånden.

Sakte går jeg. Over steinrøyser går jeg.

Forbi modne jordbær går jeg.

Under horder av svaler går jeg.

Hunden snuser på alle torvtuster. Salt sjø

fester seg i nesehårene mine.

Langs linjer av fortid skriver jeg spor

som likner ord, skriver jeg setninger

som smaker pinnekjøtt,

etter en treningsøkt i Melshei, 

der det brant den gang,

åh, som vi løp, ungdommen, på tomme mager,

inn i julens nytelse og evighet, langs linjer

av oppvekst skriver jeg følelser,

grå bokstaver på hvitt tastatur synger,

skriver jeg, setninger fanget i tid som er forbi.

C-durskalaen, hel, hel, hel, halv, hel, hel, hel, halv.

Logikkens klang. Jeg er den halve. Hver gang.