Øntøtsjebel

Så er det kanskje slik som med kråken,

jeg ser den der på toppen av granen,

på øverste grein, tronende i tåken,

mens en lastebil med slaktedyr runder hjørnet.

Untouchable.

Stanken, for pokker! dødsangsten til kveget,

en kollisjon med slimhinnene i ganen,

samlebåndsbiff, så fjernt fra jegersteget,

jaktens dans i terrenget, langs spor ved skogstjørnet.

Untøsjebel.

Kongen i byens habitat, utenfor rekkevidde,

kra, kra, fri som ingen andre, blant oss småguder,

vi som åt frukten mens slangen smidde

skaperverkets dødslenker, livet, ass, livet!

Øntotshebell.

Så er det kanskje slik som med hverdagen,

jeg renner av gårde, dit forbruket bebuder,

ah, befrielse, benådning, partiet, rødfargen

forsvinner gently, som blod i sivet.

Untøsjebøl.

Men hva sa jeg, kråken, ja, balansekunst!

naturens brøl i nattsvarte nabolag,

for flate, kan du ikke se de troløses gunst,

hvem vil vel ha blomster som dufter?

Antatsjebell.

Ja, der kommer solen sigende fra øvre sjikt,

nedover mot bunnen av denne dag,

fargesterk og full av kjernefusjonert gikt,

et streif av fortidens oppbrukte lufter.

Øntøtsjebel.