Isklumpen i glassflasken-fortellingen

Tenk å sitte rundt et dekket middagsbord, sammen med bestemor og bestefar og mamma og lillebror og babyen, i et rekkehus i et nabolag som er stille, nesten avventende, sånn like etter at arbeidsdagen er slutt. Tenk å være der, rundt dette hverdagsbordet, fullt av tallerkener i mange farger og små norgesglass med vann i, og deilig, dampende fiskegrateng, med en dæsj ketchup og rømme og raspet gulrot on the side, tenk å sitte slik, i sin egen speilvendte verden, og fundere over livets former og farger og finurligheter.

Bestemor, sier han, legger fra seg gaffelen og kremter, som om han må rense halsen for å klare å formulere sitt store spørsmål,

bestemor, jeg lurer på hvordan den isen der, sier han og peker,

kom opp i flasken?

Michael Speilvendt, fireåringen som ganske snart, om bare to uker, fyller fem år, og dermed er halvt tiåring, har vært stille en stund, og bestemor har merket seg blikket hans, festet på den iskalde vannflasken, den som er av glass, med en svært smal hals, og som absolutt og uten tvil ikke er bevegelig, tvert imot. Den er knuselig. Og kald. Og i dypet av flaskens velformede kropp, i den bulende buken, duver et digert isfjell.

Det er et triks, sier bestemor.

Et triks, gjentar Michael Speilvendt, det er som om han smaker på ordet, blander det med fiskegrateng og omskaper det til et hav, en fjord, kanskje, med tang og tare og salt sjø, nei, ikke et hav, kanskje en elv som renner oppover og blir til en vulkan som buldrer og bråker og plutselig spyr ut ildfluer og stjerner og store, røde ballonger, ah, for et syn, lille herr Speilvendt smiler og rister på hodet, griper gaffelen og tar en bit av raspet gulrot i munnen og tygger og svelger ned, og blunker kraftig og legger hodet på skakke og lar fantasien trikse med tankene enda en stund, før han liksom våkner og flirer og tar en slurk av sitt eget kalde vann og setter glasset fra seg med et lite dunk.

Michael, vær forsiktig, sier mamma. Bestefar lener seg over bordet og omplasserer vannglasset, det passer best at det står sånn cirka ti over, ikke ti på halv, mumler han og Michael Speilvendt merker seg ikke ved noe annet enn det duvende isfjellet. Han åpner munnen, skal til å si noe, men ordene blir sittende fast, eller de lar seg ikke finne, eller de tuller og tøyser med plasseringen, så han venter litt, før han klarer å finne frem i språkets villnis og spør:

Men åpnet du flasken og la isen oppi?

Michael Speilvendt venter ikke på svar.

Eller knuste du flasken for å få isen oppi?

Bestemor tar en bit av fiskegratengen på gaffelen, deler en potet med kniven og fester også den på gaffelen, før hun dypper det hele i en skvett med rømme.

Nei, sier hun, og fører gaffelen til munnen. Bestefar ler stille og møter blikket til bestemor. Mio Rettvendt legger hodet på skakke, ser på bestemor og prøver å gjøre som henne. Max Muskuløs er bitteliten, et hjelpeløst menneskebarn som sover i et sjal på mammas bryst. Mamma smiler. Hun er tilfreds. Fiskegratengen er alt de trenger, full av grønnsaker og smør og fløte, guttene spiser uten å protestere, mens vårens speidere sørger for at ettermiddagen tviholder på dagslyset og utsetter kvelden.

Men isen er jo altfor stor, sier Michael Speilvendt.

Altfor stor til hva? spør bestefar, legger fra seg bestikket og strekker seg over bordet for å ta flasken med vann og skjenke i sitt eget glass.

Altfor stor til å passere gjennom tuten, sier Michael Speilvendt.

Mm, sier bestefar, og nikker, mens han fyller glasset sitt med klart, iskaldt vann.

Har du kjent hvor kaldt vannet er? spør han, og skjenker litt vann i Michaels glass.

Mio Rettvendt slipper gaffelen, den treffer kanten av tallerkenen, gjør et lite hopp og spretter ned på gulvet. Mamma ser på ham, han ser på henne, hun rynker litt på nesen og han tar glasset sitt og drikker det helt tomt.

Iskaldt, sier han og setter glasset ned med et dunk.

Pass nå på, sier mamma og strekker seg over bordet for å sette glasset litt lengre inn på bordet.

Iskaldt, gjentar Mio Rettvendt og slipper seg ned fra stolen, kryper under bordet, plukker opp gaffelen og setter seg opp igjen.

Kan jeg få mer fiskegrateng? spør han og ser på bestefar. Bestefar nikker.

Michael Speilvendt inntar siste rest på tallerkenen sin og griper glasset.

Å, det er veldig kaldt, sier han, som om han gjorde en ny oppdagelse.

Jeg lurer på hvorfor det er kaldt, jeg, sier han.

Isen, svarer bestemor.

Isen i flasken gjør glasset og vannet kaldt, sier hun.

Og vann blir til is når temperaturen synker til null grader celsius, sier hun.

Null grader celsius, gjentar Michael og Mio i kor, de ser på hverandre og ler.

Null grader celsius er nissefars bestevenn, sier bestemor og nikker.

Bestefar kremter.

Og når vannet blir til is, da er det nesten jul, fortsetter hun, og lar fantasien trikse i vei, fullstendig uten tøyler.