Selvstendighetens tvilling
«Å være benkesliter er like mye verd som å være stjerne.»
Norges Idrettsforbund, Hvem er vi, Organisasjonsverdier, Likeverd
Kampen er halvspilt. Tempoet er noen ganger høyt, andre ganger labert. Full konsentrasjon i det ene øyeblikket, maks fravær i det neste. Så typisk for unge sjeler, tolvåringene. Så typisk for idrettsutfoldelsen. Den likner livet. Utviklingen går i ujevn takt.
Laget er i angrep. En bakspiller forsøker en finte. Hun har øvd lenge, stått for seg selv både før og etter trening, gjort bevegelsene sakte, innstudert, gjentatt og justert og tålmodig brukt av seg selv. Nå ser hun en mulighet, i kamp, hun satser hardt og godt mot venstre, skal skyve mot høyre, men gjør den feilen som er så vanlig, hun starter for nær forsvarsspilleren, duellen skjer uten rom. Hun stoppes, mister ballen. Ser mot benken, rister på hodet. Retur til forsvar.
Bra forsøk, roper jeg fra sidelinjen. Benken klapper, alle bortsett fra én, den andre laglederen. Han snur seg mot meg. Hissig, nesten aggressiv, men dempet i stemmen.
Det var faen meg ikke et bra forsøk. Ikke rop det en gang til. Da prøver hun bare igjen, sier han.
Den frie sjelens fall.
Jeg blir usikker. Jeg vil at hun skal prøve igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg vil at også de andre jentene skal løsrive seg fra avtalte handlinger. Bryte mønsteret. Øve i kamp og konkurranse på det vi øver på i trening. Samhandling er selvstendighetens tvilling. Kamp er de ufullstendige ferdigheters prøvesvar. Kamp krever mot, mot til å vurdere selv, til å ta individuelle sjanser, til å bryte ut av fellesskapets rytme, ut av lagets helhetlige fremtoning. Kamp er å jobbe systematisert med usystematisert glød og drift, innenfor en gitt tidsramme, regulert, men fri.
Det var faen meg ikke et bra forsøk, sa den andre laglederen.
Og halshugger gleden, friheten, veksten.