Morsfjellet

Veien til morsfjellet er smal,

og et Guds strev, pålagt ved syndens fall,

nesten usynlig for andre,

men følbar for hun som er svanger,

først som en mild kjærlighetsbris i håret,

og sommersol mot hud, et kyss i nakken,

så en fornemmelse av anger, for

all verden lukter så rart, duft lar seg forvandle

til frysninger og brekninger og avsmak, mens

stegene er tusengraders tungmetall i oppoverbakken

og nattens renselse er en filleristet brus.

Men hun går videre. Morsfjellet er innen rekkevidde.

Magen er en festning og en bråkete rundkjøring,

det er umulig å bli ved sin lest,

nye plagg og nye sko og nye tanker, og et kall,

mens vinden øker i styrke, kraftig kuling fra vest

krenger seg rundt nabolagets hus, snur på en tiøring,

inn fra nord, gir rystninger i knokler og knær og kropp,

hun bøyer nakken, og slipper ut Evas anker

der ved morsfjellets fot, hun ser ingenting, men

kjenner at ankeret treffer bunn, og hører gråt,

gråt som vrenger og vrir på hjertet hennes, 

det blodige slagverk tvinger frem en annen rytme,

en pulserende salme for barnet, åh, barnet!

som skal formes, føres, ledes, bæres

oppover, oppover til morsfjellets topp,

der hvor livet blir synlig som troens båt,

ser du, jenta mi? I stormen sover Jesus.