Løvets rekviem

1. Krig.

Alt er så stille under septembers blå himmel.

En avventende verden ved inngangen til oktober.

Bakenfor fjellrekken øver de seg på krig. Unge soldater i knestående.

Plaget av geværets tyngde. Skuddsalvenes ekko.

Ah, denne varmen, det likner sommer. Indianlike.

Hun pakker sekken, håndkle, kaffetermos, rundstykke, badetøy.

Sykler til stranden, sør i nabolaget, tre minutter i nedoverbakke.

Bakenfor nypene er en hvit stripe med sand.

Hundre meter. En buet sjelebot.

Ikke et menneske i nærheten. Bare trostens hær i flukt.

Hun bader i den glitrende fjorden.

Tørker i solen. Lave stråler som leker.

Ryggen mot den store steinen.

Små nyanser av rødt ned over fjellryggen på motsatt side.

Skogens omkledning. Løvets rekviem.

Og det store lønnetreet bak henne. Det puster.

Hvisker ord. Hysj. Hører du?

2. Vår.

Å, gid, jeg kjenner meg ør, har jeg sovet?

Ja, kanskje det, kanskje jeg sov en liten stund,

et lite øyeblikk, jeg er rent tørr i min munn,

mon tro; har jeg spist ull som er tovet?

Akk, det kiler i min tomme mage,

sødmen som stiger er ren forlystelse,

jeg føler meg fornyet, sterk i min helse,

og se, se, en vakker himmel i min hage!

Jeg reiser meg i stråleglans!

Å kjære solen min, er det deg?

Er det du som kysser meg?

Mitt elskede tre, jeg byr deg til dans!

Kjenn! Solens herlighet går opp,

mørket viker, sevjen stiger i din kropp!

3. Takk.

Hun spiser sitt brød ved steinen. Ah, denne varmen.

Hun lukker øynene. Takk, min Gud.

Sent i september er høstens mars.

En sval bris beveger lønnetreet. Et blad slipper tak.

Hun hører løvet som svever. Snur seg, ser livskampen skje.

På ny denne hviskende stemmen.

Hysj. Er det en kjærlighetserklæring?

5. Sommer.

Å, se på meg her jeg står i all min grønne prakt,

mitt hjerte er fylt av lovsang! Hør raslingen!

Den er sommervarm puls i dypet av bringen,

en kjærestedans, lys og skog i tett, tett elskovstakt.

Akk, la det aldri ta slutt, la de grønne blader skinne!

Gi meg evighetshåp, evighetshåp!

Hører du? Slipp ikke taket, vær du min dåp,

la denne kraften aldri, aldri forsvinne!

Å, elskede sol, hold meg nær! nær din varme,

la dine armer fastholde, ja, fortrylle med din sjarme,

vi er ett, vi to, sammenflettet for alltid!

Løft dine greiner, se deg omkring!

Du er min, fastholdt, fortryllet, frykt ikke endring,

mitt elskede tre, jeg fører deg gjennom all indre strid.

6. Halvveis.

Hun tar et nytt bad. Kald, klar sjø som renser.

En hvit linje av sand mot fjordens glitrende kant.

Så stille alt er. En dør som lukkes et sted. Eller åpnes.

En ung mann på benken ved bryggen. Bilveiens fjerne sus. Ikke mer.

Men alt glitteret. Hun smiler mot den synkende solen.

Denne stjernen, tilsynelatende alene. En glødende håndfull.

Men så mye større enn jorden. Og gammel. Omtrent halvveis i sitt liv.

Milliarder av år igjen av sitt virke, under Guds ledelse.

Tenk å være et skille mellom dag og natt.

Hysj! Hva er den lyden?

Så svak, så livsfjern. Er det et kvalt rop?

7. Høst

Sol, sol! Hva er det som skjer med meg?

Jeg er så kraftløs, så svak, makter ikke å holde fast!

Ah, hele min skikkelse skjelver, rister i hver kvast.

Mitt indre formørkes, en skygge over strålene fra deg.

Min elskede, hold fast i meg, gi meg ditt lys.

Hele min sjel er din, mitt liv, mine blader,

du er mitt alt, en kraft som helbreder mine skader.

Ser du? Min konge! La mitt fall forbys!

Nei, nei! Sol! Hvordan våger du? I denne stund!

Jeg ser din flørt med havet. Hvorfor nå, ved min avgrunn?

Glitter, bølgekyss, mens jeg tæres av savn!

Mitt tre, mitt tre, jeg svikter deg aldri,

men høsten kommer, du er ikke sorgfri.

La bladene falle, du vil gjenoppstå, ved Guds navn!

8. Høyreist.

Hun blir sittende en stund til.

Hører lønnetreet som rasler i brisen. En sterk skapning.

Acer pseudoplatanus. En gang sådd av en lokal bonde.

Tåler storm. Sjøsprut. Høyreist, sta.

Nå gir det etter. Slipper sin snurrende frukt.

Og hun tar et siste bad. En velsignelse.

Fjorden er ren. Ingen måker. Ikke tare.

Mens de øver på krig. Skuddsalver bakom fjellrekken.

Evig motstand. Indre kamp.

Nye soldater. Nasjonens barn. Attenåringene, de nye voksne.

Innlemmes i forsvarets anliggender.

Fjerne makters trussel.

Hun bøyer seg. Hører lønnens fall. Et siste sukk.

Og tenker: Treet kler seg nakent for sin elskede. Solen.

9. Vinter.

Bart landskap, skogens skjelett mot tunge skylag.

Stille, stille er verden. Stille, stille.

Livet stenges inne. Ingen kan formilde

hennes såre lengsel etter en lys, lys dag.

Om noen kunne elske henne slik, i bare hud,

utildekket, så frossen i ledd, i tanker,

eller om noen kunne løsne hennes anker,

la lidelsen ende i en botssalme til Gud.

Hører du? Kjenner du? Stormen kommer fra vest,

i kast mot den nakne skog! Hun står rak i protest,

sterk, sta, rokker seg ikke, tretti meter lønn

i knokkelkamp mot kuldens vindkast,

mens hun synger: Klippe du som brast!

Snart skal du se; stjernelys over en nyfødt sønn.

10. Melankoli.

Hun må hjem nå. Mens krigshjertet slår.

Hvit sand i kroppens maskineri. Barfot i TOMS.

Sorgens skosåle er slitt, særlig på venstre side.

Melankolien kaster skygge over høstens sommerimitasjon.

Bokklubbens røde ordbok speiler livet.

Mildvær og militærtjeneste er ord i samme spalte.

Mildhet står seks ord over militarisme.

Sommerlys møter vintermørke.

Nådefull møter ubarmhjertig.

Men håret er dynket i saltvann. Hodebunnens helbred.

Hun løfter blikket, ser seg omkring.

Lytter til løvets rekviem. I dødens klagesang finnes håp.

Folkeslag går mot et lys, konger mot en soloppgang.

Lønntreet gjenreises i kjærlighet.