Landskap

Oselveren lå med buken opp. Din oselver. Din drøm. På strandens skulder lå den. Sporene av sjøen

saltet

vinden

steinene

fjellrekken

blånen

bølgene er i din kropp. I døden. I livet. I oselveren. Buet bordgang. Brei furu, gran.

Hun går alltid over oselveren. Rundt oselveren. Forbi oselveren. Erindringens tur. Minnene er usynlige spor i terrenget. Sammen med hunden krysser hun stedet. Kysser hun stedet. En stein ved nypebuskene. Nakne greiner under en kaldblå himmel. spor i henne. i datteren.

Å se den ligge slik. Ventende på vinterdvalens forarbeid. Lengtende etter et strøk med olje. Pusseskinnet. Kraften fra en kropp i arbeid. Evige armer som jobber langs borgangen.

Lengselen etter å ro. Oselveren på sjøen. En stille dag. Barna i redningsvest. Endelig på de sju hav, sa han, femåringen. Små fiskestenger. En skarp kniv i slire. Den oransje bøtta. En rusletur langs grusveien. Forventningen i dem, i deg. 

du gav dem ro. erindringens åretak, ringer i vann, sjelens sukk.

Hun går langs sjøen. I årstid etter årstid går hun. Alltid forbi, rundt, over oselveren. Usynlig, men synlig likevel. Og steinstolen din? evigheten i en brygge, hun pleide å sette seg der, sørvendt, i et etterpå. Men ikke nå.

Rodde du ut på stille sjø med de små?

I oselveren?

Hun vet ikke. 

Innrømmelser er samvittighetens råved. Opptenning skaper røyk.