Å miste en lyseblå øreplugg i havet

Sensommerens nest siste dag kommer med solskinn, varme og tørre strandstier, som en hellig helbred for et brokete sinn. For jeg får aldri fred. Kroppen er en revmatisk kampsone. Eller en hormonell sultkatastrofe. Eller et opphørssalg i De fornybare cellers Aktieselskab. Men sjøen er høy. Himmelen likeså. Ved naustveggen er det vindstille, i ryggsekken ligger håndkleet og bikinien og en liten barnetermos med kaffe. Bikkja går fri på bryggen, han puster og peser og er så svart at solstrålene samles og har danseparty i pelsen, den lange valpetungen dingler som en nyslaktet ål ut av munnen. Om litt legger han seg ned i blomsterkrattet, utslått og tilfreds i all sin frihet, duftende av tang og tare og våt pels. Og jeg kler meg naken, blotter min korrumperte kropp, aldeles usynlig og bortenfor allfarvei, ja, friheten er forunderlig stor bak naustveggen, ingen ser meg her, selv om turstien passerer et ørlite steinkast unna. De ville planters voksevilje er nesten er uhemmet, og aegopodium podagraria er høy og rank med sitt hvite slør, som en ventende brud blant busker og småtrær, og solens skråstilte stråleglans gjør sjøoverflaten til et glitrende stjernespeil. Det må være dette som er englenes ynglingstid, seilende på sin bomullscumulus, med blikket mot en speilvendt tvilling, omkranset av salte, glitrende krystaller. Bikkja sukker tungt, strekker seg ut og legger seg med beina i været, åndedrettet er roligere nå. Jeg plukker frem bikinien og håndkleet og de små, blå vanntette gummifiskene som jeg plugger i ørene for å unngå at sjøens element forringer min eksostose, sånn, nå er ørene stengt for havet og jeg kaster et blikk på bikkja for å se om han lar seg rive med, men nei, han sover, og så smyger jeg meg uti, dukker ned, dypt, bortover, oppover, lenge nok til at jeg blir bevisst dette havets milde kjærtegn, ingenting er bedre for utslitte femtiårskropper enn å omsluttes av den salte og kjølig sø. Ansiktet bryter overflaten og jeg svømmer tilbake til bryggekanten og stiger opp og kjenner den varme steinene under føttene og den våte øregangen. Den våte øregangen? Å nei, den ene vanntette ørepluggen er lost, lost at sea, jeg snur meg og ser bare tang og tare som flyter på overflaten, og noen trepinner og kvister, slike ting, ingen bitteliten miniatyrfisk i blå plast, nowhere, jeg undres; var den ikke lett, burde den ikke flyte? og denne sorgtunge følelsen av å miste noe, så barnslig til stede, jeg vil hviske mamma, hvor er du, kom og hjelp, men hun er jo ikke her, jeg er alene ved sjøens bredd, så jeg smyger meg rundt det vesle naturbassenget som er tiltenkt en båt, jeg borer blikket ned i sjøen og ser og ser, men hva ser jeg? ingenting, ikke snurten av den blå fisken, hm, å gi opp er vanskelig, men havet er så stort, bevegelsene uutgrunnelige, understrømmen umild, så jeg setter meg ned inntil naustveggen, lar solen tørke hud og hår, mens bikkja kommer bort til meg, legger seg inntil og sukker. Jeg tar frem termosen, heller kaffe i koppen, lener meg bakover og lytter til veps som summer og bakom, bakom synger skogen og jeg får fred for dette snodige tapet. Dagene går. Høsten smyger seg innpå menneskene med stormer og regnskyll og bladfall. Men solen gir aldri opp, den er standhaftig til stede, og bikkja må på tur og jeg kjenner en lengsel etter havet, det er så klart nå, ingen brennmaneter, ingen tarevekst, det er som om det renser seg selv, luker bort sommerens rask og gjør seg klar for kulde og is og korte dager, og jeg kommer til naustet som aldri, aldri er i bruk, mens skyene glir til side, som et sceneteppe og lar en lav høstsol entre scenen, og den spiller sin viktigste rolle og varmer som aldri før, ja, for et nummer! for en vakker opptreden! ingen kostymer, ingen fortryllende dialog, bare pur tilstedeværelse i all sin stråleglans, det er som om Jesaja roper ut sin profeti; løft dine øyne og se deg om! Og jeg ser, oppover og nedover og jeg ser havet som speiler himmelen og solrenningslyset og der, hva er det jeg skuer, på halvannen meters dyp, er det ikke noe gjenkjennelig og fortapt? Min lyseblå øreplugg! Jeg kler meg naken og smyger meg uti dykker ned og fanger den savnede øreplugg med bare neven og stiger opp igjen, armen først og så hodet og hele meg, opp på bryggen, og jeg jubler, for mitt hjerte renner over av glede, det som var tapt, er funnet igjen, og bikkja løper en seiersrunde og jeg siger ned ved naustveggen, lener hodet bakover og takker Vårherre for et ørlite under, og jeg forstår med ett så inderlig vel denne liknelsen om en kvinne som mister sølvmynten, hun har ti, men den ene forsvinner, og hun tenner lampen og feier huset og omsider finner hun den igjen, og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.